Når man i dag diskuterer digital bildbehandling, dreier det seg ofte om spørsmål knyttet til manipulering, forfalskning eller skjønnmaling. Det er lett å overse at bildbehandling ikke først oppstod med programmer som Photoshop, men har vært en fast del av mediet helt siden fotografiets begynnelse.
Myten om det ubehandlede bildet
Allerede i fotografiets barndom ble bilder behandlet. Fotografer som Ansel Adams har alltid behandlet bildene sine, for også sonesystemet var ment å gjøre det mulig å hente frem flere detaljer fra dybden ved å belyse i laboratoriet. Hos Henry Cartier-Bresson er mange av bildene derimot forstørrelser av utdrag. Henry Cartier-Bresson var ganske begrenset av enkelheten og den faste brennvidden til Leica-kameraet sitt. På grunn av kravet om å plassere hovedmotivet i det gyldne snittet, hadde han ikke annet valg enn å sette utdraget i etterbehandlingen.
Heller ikke i laboratoriet gikk det uten etterbehandling, for ved forstørrelse på papir måtte først hvitbalansen justeres på forstørrelsesapparatet. I dag kan dette gjøres digitalt allerede på kameraet. Så den som i dag utfører hvitbalansen på kameraet, er allerede inne i temaet bildebehandling.
Analoge metoder for bildebehandling:
- Mørkeromteknikker: I klassisk fotografering påvirkes lysstyrken og kontrastene i bildet målrettet ved hjelp av avdemping eller etterbelysning.
- Retusjering: Negativer og utskrifter ble bearbeidet med fine pensler, penner eller airbrush for å fjerne hudfeil, støv eller riper.
- Fotomontasjer: Allerede på 1800-tallet ble flere negativer kombinert eller utdrag satt sammen for å skape nytt bildeinnhold.
- Kjemiske prosesser: Ulike fremkallere eller toninger endret fargeeffekten og atmosfæren i bildene.
- Solarisering og pseudosolarisering: Denne effekten ble også brukt mye i popkunst.
- Kolorering: Det som i dag kalles Colorkey, er en etterligning av håndkolorerte fotografier fra tidligere tider.
Forskjellen i dag:
Mens analoge teknikker krevde mye tid, håndverksmessig dyktighet og tilgang til spesielle laboratorier, er digitale verktøy raske, presise og tilgjengelige for nesten alle. Dette gjør at bildebehandling i dag er mer synlig og allestedsnærværende – noe som også forsterker den offentlige debatten om autentisitet.
Konklusjon:
Bildebehandling er ikke en moderne form for manipulering, men har vært en del av fotografiet siden dets opprinnelse. Kjernen i diskusjonen har imidlertid knapt endret seg: Det handler ikke om eksistensen av redigering, men om hvor mye den brukes og med hvilket mål. Alle kjenner dette fra utdanningen sin: I begynnelsen av enhver utdanning gjør man ting man ikke liker å gjøre. Men man gjør ikke disse tingene fordi man ikke ser meningen med dem i begynnelsen av utdanningen. Det er akkurat slik man bør tilnærme seg temaet bildebehandling: Man gjør det fordi det er en del av læringsprosessen. Bare hvis man er åpen for nye ting, kan man utvikle seg videre.
