Innledning
Vi fotografer står ofte overfor problemet at lysforskjellene i en scene overskrider kameraets dynamiske område. Spesielt i landskapsfotografering, for eksempel ved solnedganger eller motiver med lys himmel og mørk forgrunn, fører dette til utvaskede lys eller oversvømte skygger. For å kompensere for disse kontrastene finnes det to etablerte metoder: gråtoningsfilter (GND-toningsfilter) og HDR-teknikken (High Dynamic Range). Begge metodene har sine styrker og svakheter.
Gråtoningsfilter – kompensasjon allerede ved opptak
Et gråtoningsfilter er et optisk filter som er mørkt i den øvre halvdelen av bildet og blir gjennomsiktig mot bunnen. Dette gjør at spesielt de lyse områdene (f.eks. himmelen) blir mørkere, mens forgrunnen forblir uberørt.
Fordeler:
- Naturlig resultat direkte fra kameraet: Lite eller ingen etterbehandling nødvendig.
- Rask arbeid: Ideelt for situasjoner der lyset endrer seg raskt.
- Langtidseksponering mulig: Spesielt viktig ved rennende vann, skyformasjoner eller lysspor, der flere eksponeringer ville være problematiske.
Ulemper:
- Faste overganger: Filterets forløp passer ikke alltid nøyaktig til horisontlinjen eller til uregelmessige motivkanter (f.eks. fjell, trær).
- Ekstrautstyr: Filter, holder og eventuelt adapter må transporteres og brukes
- Begrenset fleksibilitet: Etterfølgende korreksjoner er nesten umulige når eksponeringen allerede er fastsatt i felten.
HDR – Mer dynamikk gjennom eksponeringsserier
HDR (High Dynamic Range) baserer seg på en kombinasjon av flere bilder med forskjellig eksponering. Fra disse enkeltbildene beregnes et bilde som gjengir et større dynamisk område enn det en enkelt sensor kan fange opp.
Fordeler:
- Maksimal fleksibilitet: Eksponeringsområdet kan tilpasses nøyaktig til motivet.
- Perfekt tilpasning til komplekse lysforhold: Også ved uregelmessige strukturer eller detaljrike forgrunner.
- Sterke etterbehandlingsmuligheter: Tonemapping muliggjør kreative inngrep i lysstyrke og kontrast.
Ulemper:
- Krevende i praksis: Krever vanligvis stativ, eksponeringsserier og etterbehandling på datamaskinen.
- Bevegelser i bildet: Mennesker, vann eller blader i vinden kan føre til spøkelsesbilder.
- Unaturlige resultater mulig: HDR blir ofte overdrevet og virker da kunstig.
- Toneverdibrudd: Hvis trinnvidden for lysverdiene er for stor, kan det oppstå toneverdibrudd.
- Tap av bildeinformasjon: Bildedataene er ikke tilgjengelige i sin helhet ved HDR før det ferdige bildet er utgitt. Dette begrenser ofte bearbeidingsmulighetene.
Sammenligning i praksis
- Hastighet og enkelhet: Gråtoningsfilter scorer høyt når man ønsker et presentabelt resultat med en gang.
- Maksimal bildekontroll: HDR er overlegen når scenen er svært kompleks og det ikke er noen klar skille mellom lys og mørkt.
- Designmessig effekt: Gradientfilter gir vanligvis et mer naturlig bilde, mens HDR kan gi en svært dramatisk effekt.
Konklusjon
Hvorvidt gråtoningsfilter eller HDR er best egnet, avhenger av motiv, arbeidsmetode og personlig smak.
- De som legger vekt på et naturlig resultat og spontan fotografering, gjør klokt i å bruke gråtoningsfilter.
- De som er villige til å investere tid i etterbehandling og utnytte det maksimale dynamiske omfanget, vil ha nytte av HDR.
I mange situasjoner utfyller de to metodene hverandre: Et gråtoningsfilter kan redusere kontrastomfanget allerede under opptaket og deretter forenkle HDR-behandlingen. Begge teknikkene har den fordelen at man kan fotografere på tidspunkter hvor andre legger bort kameraet.
En annen teknikk for eksponeringsutjevning er UDI-teknikken (Ultra Deep Image), som imidlertid krever mye mer etterbehandling. Denne teknikken vil bli behandlet separat.
